Tvisteløsning – Uke 28-40 Avgjørelser I Høyesterett

HR-2026-2080-U

Saken gjaldt krav om omgjøring av en fordelingskjennelse etter tvangssalg av en eiendom. Parallelt med kravet om tvangssalg av eiendommen verserte det en tvist mellom skyldneren og en annen kravshaver, som gjaldt låneavtaler i forbindelse med et utbyggingsprosjekt. Fordelingskjennelsen tildelte sistnevnte kravshaver en andel av kjøpesummen for eiendommen, til dekning av kravet fra utbyggingsprosjektet. Kort tid etter ble skyldneren frifunnet for dette kravet ved rettskraftig dom. Provenyet fra tvangssalget stod fortsatt på konto hos medhjelperen som gjennomførte tvangssalget, og var ikke utbetalt til kravshaveren. Skyldneren krevde omgjøring av fordelingskjennelsen med grunnlag i tvangsfullbyrdelsesloven § 6-4, men fikk ikke medhold i tingretten eller lagmannsretten.

Spørsmålet for Høyesterett var om § 6-4 første ledd gir adgang til å kreve omgjøring av en rettskraftig fordelingskjennelse når utbetalingen av kjøpesummen ikke er gjennomført. Høyesteretts ankeutvalg kom til at adgangen til omgjøring etter § 6-4 gjelder «i den grad fullbyrdelsen ikke er avsluttet», og at tvangsfullbyrdelsen ikke kan anses avsluttet før kjøpesummen faktisk er utbetalt til kravshaveren. Rettskraften av fordelingskjennelsen var derfor ikke i seg selv til hinder for omgjøring. Lagmannsrettens og tingrettens kjennelser ble opphevet.

Relevans: Avgjørelsen klargjør at rettskraft ikke uten videre stenger for omgjøring av fordelingskjennelser i tvangsfullbyrdelsessaker, og at adgangen til omgjøring etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6-4 varer til den fordelte kjøpesummen er utbetalt.

HR-2026-2063-A

Saken gjaldt hvorvidt to lagdommere ved Gulating lagmannsrett er inhabile til å behandle det som er omtalt som “Prisjegersaken” – norgeshistoriens største konkurranserettssak, som skal behandles av Gulating lagmannsrett fra 12. oktober til 17. desember 2026. Dommerne hadde tidligere hatt ledende stillinger i Konkurransetilsynet, og habilitetsinnsigelsen bygget på at de hadde vært en del av ledelsen da tilsynet startet sine undersøkelser i saken.

Høyesterett kom under dissens (3-2) til at den ene dommeren var inhabil, mens den andre var habil. Flertallet la vekt på at dommeren som etterforskningsdirektør hadde fått særskilt innsikt i selskapenes opptreden i priskonkurransen gjennom tidligere, tilnærmet beslektet arbeid, og at saken hadde stor politisk og offentlig interesse. Mindretallet mente tidsforløpet og avstanden til det konkrete saksforholdet tilsa at ingen av dommerne var inhabile. Høyesterett tok imidlertid ikke stilling til det menneskerettslige spørsmålet om habilitetsforhold hos flere dommere i enkelte tilfeller må vurderes samlet – det vil si om domstolens sammensetning som sådan fremstår tilstrekkelig uavhengig og upartisk etter Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6 nr. 1. Selv om det etter Høyesteretts syn kan være aktuelt å foreta en slik vurdering, var det ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet slik saken lå an.

Relevans: Avgjørelsen illustrerer at tidligere ansettelse hos en tilsynsmyndighet kan lede til inhabilitet der dommeren i ansettelsesforholdet har fått innsikt i forhold som senere inngår i grunnlaget for domstolsbehandlingen.

HR-2026-1997-U

Saken gjaldt sakskostnader etter at en sak ble avvist av lagmannsretten. Lagmannsretten hadde tilkjent dekning av sakskostnader knyttet til avvisningsspørsmålet, men ikke for arbeid med de materielle spørsmålene i saken. Høyesteretts ankeutvalg kom til at når avvisning avslutter hele saken, har den vinnende parten krav på dekning av kostnader knyttet til alle sider av saken – ikke bare avvisningsspørsmålet. Retten skal dessuten av eget tiltak legge til rettsgebyret ved utmålingen. Lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse for tingretten og lagmannsretten ble opphevet.

Relevans: Avgjørelsen bekrefter at en vunnet avvisningssak gir rett til dekning av sakskostnader for hele saksforholdet, ikke bare selve avvisningsspørsmålet

HR-2026-1864-U

Saken gjaldt særskilt anke over sakskostnadene i en sak om gyldigheten av et vedtak om skattemessig gjennomskjæring overfor et selskap. Lagmannsretten opphevet vedtaket, og staten ble dømt til å dekke selskapets sakskostnader inkludert 1,7 millioner kroner i honorarer til vitner.  Staten anførte at vitnehonorarene ikke inngikk i sakskostnader en part kan kreve dekket etter tvisteloven § 20-5.

Ankeutvalget sluttet seg til lagmannsrettens utgangspunkt om at kostnader til vitner som møter frivillig, i utgangspunktet kan kreves dekket etter § 20-5. Utvalget presiserte imidlertid at slike utlegg skal vurderes etter nødvendighetskriteriet i bestemmelsens første ledd, og at godtgjørelse utover vanlige reisekostnader, øvrige utlegg og tapt arbeidsfortjeneste krever en særskilt begrunnelse av både grunnlag og omfang. Etter ankeutvalgets syn var lagmannsrettens begrunnelse for nødvendigheten og rimeligheten av de enkelte vitnehonorarene for behandlingen i tingretten og lagmannsretten så knapp at det ikke var mulig å kontrollere om skjønnet var klart uforsvarlig.

Relevans: Kjennelsen klargjør at domstolene må gi en særskilt og konkret begrunnelse når vitner som møter frivillig tilkjennes godtgjørelse utover ordinære reisekostnader, utlegg og tapt arbeidsfortjeneste – særlig når beløpet er betydelig og bestridt av motparten.

HR-2026-1846-U

Saken gjaldt spørsmål om fremleggelse av nye bevis og skriftlige forklaringer for Høyesterett. Ankende part ba om tillatelse til å fremlegge flere nye bevis i saken som skulle behandles av Høyesterett, herunder en skriftlig forklaring og flere nye dokumentbevis, jf. tvisteloven § 30-7. Ankemotpartene motsatte seg fremleggelse.

Skriftlige forklaringer fra noen som allerede har forklart seg for tidligere instanser, krever i utgangspunktet ikke ankeutvalgets samtykke. Etter tvisteloven § 21-12 andre ledd er det imidlertid krav om at partene enten må være enige om fremleggelsen, eller at det gis adgang til å avhøre den som har avgitt forklaringen. Ettersom verken enighet eller adgang til avhør forelå, ble den skriftlige forklaringen nektet fremlagt av Høyesterett. Bevis som ikke ville endre sakens karakter ble imidlertid tillatt fremlagt. Eksempelavtaler som skulle belyse tolkningen av den omtvistede avtalen ble nektet. Utvalget la vekt på at generell avtalepraksis ikke hadde vært tema for de tidligere instansene, og at fremleggelse så kort tid før ankeforhandlingen ville føre til en vidløftiggjøring av saken for Høyesterett.

Relevans: Avgjørelsen illustrerer vilkårene for fremleggelse av skriftlige forklaringer og nye bevis for Høyesterett.

HR-2026-1805-U

Saken gjaldt en kreditors adgang til å reise søksmål til fordel for et konkursbo i eget navn. Skiftesamlingen i et konkursbo vedtok å ikke forfølge omstøtelseskravet rettslig, jf. konkursloven § 118 første ledd. Spørsmålet var om søksmålet måtte avvises fordi kreditoren ikke hadde stemt mot vedtaket på skiftesamlingen, jf. konkursloven § 118 andre ledd. Høyesteretts ankeutvalg kom til at bestemmelsen bare regulerer søksmål som reises i boets navn. En kreditor kan uavhengig av dette reise søksmål til fordel for boet i eget navn etter rettspraksis med grunnlag i tvisteloven § 1-3, forutsatt at søksmålet tar sikte på å styrke fellesskapets interesser og ikke er ment å være til fordel for saksøkeren alene.  Søksmålet ble derfor tillatt fremmet.

Relevans: Avgjørelsen bekrefter at en kreditor kan reise søksmål til fordel for boet i eget navn med grunnlag i ulovfestet rett, uavhengig av om vedkommende har stemt mot vedtaket på skiftesamlingen eller for øvrig oppfyller vilkårene for søksmål i boets navn etter konkursloven § 118 andre ledd.

HR-2026-1746-U

Saken gjaldt om en skadeforsikring var opphørt på grunn av manglende premiebetaling da forsikringstakerens enebolig brant ned.

Forsikringsselskapet sendte forsikringstakeren en purring med opphørsvarsel og 14 dagers betalingsfrist. Før det varslede opphørstidspunktet sendte selskapet imidlertid en ny faktura for en senere periode, uten å opplyse at forsikringen var opphørt. Tingretten frifant forsikringsselskapet for krav om forsikringsdekning, og lagmannsretten nektet forsikringstakerens anke fremmet. Høyesteretts ankeutvalg tok stilling til om det var forsvarlig av lagmannsretten å nekte anken fremmet, og om begrunnelsen som var gitt, var tilstrekkelig til å vise at retten hadde foretatt en reell overprøving av tingrettens dom.  Saken reiste et uavklart rettsspørsmål om rekkevidden av forsikringsavtaleloven § 5-2, som ikke er løst i rettspraksis, og det var derfor ikke forsvarlig å nekte anken fremmet. Ankenektelsen ble derfor opphevet, uten at ankeutvalget tok stilling til tolkningsspørsmålet.

Relevans: Avgjørelsen illustrerer at det ikke skal mye til før en ankenektelse anses uforsvarlig når saken reiser et uavklart rettsspørsmål, her rekkevidden av klarhetskravet i forsikringsavtaleloven § 5-2.

HR-2026-1633-U

Saken gjaldt særskilt anke over lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse i sak om prisavslag etter bustadoppføringslova. Verken tingretten eller lagmannsretten fant at noen av partene hadde vunnet saken, og hver part ble pålagt å bære egne sakskostnader. Selgeren hadde fremsatt tre alternative forlikstilbud under saken, hvorav minst ett ville gitt kjøperne et vesentlig bedre resultat enn ved lagmannsrettens dom. Tilbudene var dokumentert for lagmannsretten, men var ikke nevnt i sakskostnadsavgjørelsen. Høyesteretts ankeutvalg kom til at momentene i tvisteloven § 20-2 tredje ledd om en part har avslått et rimelig forlikstilbud, også er relevante ved vurderingen etter § 20-3, som gjelder tilfeller der ingen part har vunnet saken. At forlikstilbudene overhodet ikke var omtalt i sakskostnadsavgjørelsen, utgjorde en saksbehandlingsfeil, uavhengig av at tilbudene kom relativt sent i saken. Lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse ble opphevet.

Relevans: Avgjørelsen illustrerer at forlikstilbud fremsatt under saken er relevante ved vurderingen av sakskostnader etter tvisteloven § 20-3, og at domstolene skal legge vekt på slike tilbud i sakskostnadsavgjørelsen, også når ingen part vinner saken fullt ut.